Jeg sitter i bussen hjem fra skolen. Ute begynner det å bli mørkt, og de gule gatelysene er skrudd på. Bussen homper seg bortover veien i litt for stor fart, og vi sneier en lastebil som kommer i mot oss i like stor fart, på den smale smale landeveien.
Det er gamle 80-tallssanger på anlegget. Jeg tar av meg min egen musikk når jeg hører noen av klassekameratene mine gauler ut "It's a heartache, nothing but a heart ache"...
Så kommer vi nærmere León, og skyene ser faretruende tunge ut. Men det er ikke et skybrudd denne gangen - regnet kommer sakte og forsiktig. Og med ett føler jeg at jeg kunne vært i Norge - på vei hjem fra skolen i skumringen, en høstdag. At det var te og lekser som venta hjemme. Men jeg kjører en gul skolebuss i singlet og shorts.
Jeg smiler. Jeg har det fint i Nicaragua. Og jeg tror kanske Ammali tenkte noe av det samme, for hun hang med hodet ut av vinduet, mens hun titta på livet og smilte...
tirsdag 4. september 2007
på vei hjem
Lagt inn av
Gøril
kl.
19:18
0
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)