2 timer i en hemmelighet

Vi kom frem til stranda etter en time i en airconditionskald bil. De på pickup-planet hadde nok hatt en hardere tur enn oss som fikk sitte inni bilen, selv om de satt på madrasser. Veien var humpete, svingene og til tider helt dekket av de store vannmengdene som hadde meldt sin ankomst dagen i forveien.

På stranda fikk vi de siste instruksjonene før vi tok på oss myggspray og trava gjennom den lille skogen. Insektene samla seg rundt strålene fra lommelyktene. Da vi kom ut på stranda skrudde vi de av, og himmelen tente på sine ...

Jeg ble slått i bakken av alle stjernene. Det var tusen av dem! I hele mitt 23 år gamle liv har jeg aldri sett maken til stjernehimmel. Og jeg innbilte meg at jeg så stjernetåker, stjernegalakser og røde og hvite kjemper. Og stjerneskudd! Det var så pene og lange stjerneskudd.

Da vi fant den første skilpadden var jeg fremdeles opptatt med å se på stjernene. Men fokuset mitt ble raskt snudd. Jeg hadde vel egentlig forberedt meg på å ikke få se noen skilpadder, og da den plutselig lå der, bare 30 cm unna meg, så ble jeg faktisk litt satt ut. Stjernehimmelen over meg, bølgene fra havet bak meg og en eggleggende skilpadde foran meg.


La Flor er en strand som ligger ca 1 times kjøring fra San Juan del Sur på sørvestkysten av Nicaragua. Hvert år kommer skilpaddene tilbake til den samme stranden hvor de blir født for å legge eggene sine der, før de går tilbake til havet. Til La Flor kommer skilpaddesorten Olive Ridley. Det er en av de minste havskilpaddeartene i Stillehavet. Når månen er "borte" eller halv, er de klare for egglegging. De graver hull i sanda med bakbeina og plupper eggene sine oppi, før de graver igjen, banker sanden hardt igjen, og legger på vei ut mot vannet igjen. Skilpaddene legger opptil 100 egg, men bare ett av eggene vil bli et voksent individ. Det er fordi skilpaddene har mange naturlige fiender - varme, krabber, fluer, hunder, fugler ++ Mennesker på jakt etter skilpaddeegg har også blitt en større trussel med årene. Derfor går det bevæpna vakter på La Flor som passer på at skilpaddeeggene får ligge i fred, og at ingen plager skilpaddene i egglegginga.


Ja, så der sto jeg altså, og titta ned i et hull under skilpadden, hvor egg pluppa ned i mørke sanden. Urealistisk. Når hun var ferdig begynte hun å dekke over eggene med sand, som hun skøyv ned i hullet med bakbeina. Og så slo hun på sanden med skallet sitt. Det var en hul lyd, men veldig sterk. Ja, folk veit vel hvordan det høres ut når man slår på sand med en spade. Og når hun var ferdig gikk hun sakte mot vannet igjen. Stoppet for hver meter for å hvile. Det er visstnok svært slitsomt å være havskilpadde på land.

Vi så på henne med rødt lyst. Skilpadder er veldig lyssky, og hvis de får lys på seg, så kommer de ikke opp av vannet for å legge egg. På grunn av farene som lyset bringer med seg. Derfor var det ikke lov til å ha lys på stranda. Bare guiden og noen få andre hadde det røde lyset, så vi skulle oppdage dem - og ikke snuble i dem. Når vi fant skilpadden var vi veldig forsiktig med å ikke lyse foran - bare på skallet og rumpa. Bare når hun la egg (da er hun i en slags transe), og når hun var på vei tilbake til havet igjen, fikk vi lov til å ta bilder.

(Bildet er kanskje ikke bra, men jeg hadde ikke lyst til å ta noen flere bilder...)

Jeg synes det virka litt groteskt - så mange mennesker som fulgte med på at hu la egg. Som leita på stranda etter flere skilpadder. Som sto rundt i en halvsirkel når hun gikk mot stranden. Som om å titte inn i et privat rom. Jeg følte som om jeg aldri skulle vært der. Som om jeg så noe som var forbudt.
Men guiden sa at skilpadden ikke ble skada eller stresset av at vi var der. At hun ikke brøy seg om det, bare vi fulgte reglene med lys. Jeg klarer likevel ikke å bli 100% beroliga. Men tanken på at jeg var med på å betale lønningene til skilpaddevokterene hjalp litt. Og jeg tenkte på den gangen jeg var på ringmerking av fugl med klassen - det virka jo groteskt det og, men det var jo ikke det.

Vi så 4 havskilpadder før det var på tide å reise hjem igjen. Klokka var halv tolv, og det skya over. Mot nord og sør kunne vi se lynet som rulla over himmelen.

Jeg har fremdeles ikke blitt kvitt følelsen av at jeg har sett noe hemmelig. Eller et av livets undre - eller noe i samma banen. Alt blir en klisje når jeg vil prøve å beskrive opplevelsen. Og jeg håper en dag jeg får muligheten til å se skilpaddebabyene grave seg ut av redene sine. Eller når tusenvis skilpadder trosser lyset og farene, og kommer opp av vannet "samtidig"... Når hele stranden er dekket av store skall som graver. Også er jeg veldig glad for at vi har fått vår egen skilpadde her på Casa de Sandiago ... En liten en som går i hagen bare - men skilpadde er skilpadde! :)