en konsertopplevelse

Jeg sitter i et teater. Eller "tyater" som den lille gutten bak meg sier. Han har samme talefeil som meg da jeg var liten. Han forteller meg om kompisen sin i Norge som er litt svensk, men han bor nærmere barnehagen enn det han gjør. Eller gjorde, for nå bor han jo her i Nicaragua. Jeg sitter på andre rad. Foran ved scenen er det sennepsgule sceneteppet fremdeles trukket for, og i taket over meg er det ingen lysekrone sånn som i Drammen (eller et annet teater med respekt for seg selv), men flaggermus som flyr fra et mørkt hjørne til et annet.

Plutselig begynner det å spille et sted, og jeg hører med en gang at det er en båndopptaker. Folk reiser jeg, og jeg snur meg bak til læreren min og spør om det er det nicaraguanske nasjonalsangen. Hun nikker bekreftende mot meg. Like etterpå begynner den norske. Den NORSKE nasjonalsangen i Nicaragua. Det hele virker veldig surrialistisk, og jeg er får klump i halsen når vi synger "elsker, elsker det å tenke, på min far og mor...". Jeg er hundrevis av mil hjemmefra, og jeg synger "Ja, vi elsker" med den stemmen jeg har.

Så går det sennepsgule sceneteppet til siden og gutten bak meg konstaterer at ja, det var rett at teppet gikk til siden, og ikke oppover. På scenen sitter 4 musikere. En fiolinist, en klarinettist, en fløytist og en chelist. De spiller 3-4 stykker av en kjent nicaraguansk komponist, Mena, som døde samme året som Grieg døde. Senere kommer hele orkestert opp på scenen, og det neste stykket de spiller får den norske rekka til å trekke på smilebåndet. Dirigenten danser nemlig salsa mens han dirigerer, og det er annerledes enn noe vi noen gang har sett. Uvant er det også å høre perkusjonen spille på den måten de gjør - det er jo orkestermusikk med noen heftige rytmer, og det stemmer ikke i mitt klassiske hode. Det er gøy å høre noe annerledes.

Og så er den der. Stykket vi ikke kunne komme uten når man befinner seg på Grieg (og Mena)-konsert. Mañana, eller Morgenstemning som vi kjenner den som. Og mens de første taktene tar tak i meg, er jeg glad for at den lille gutten bak meg sutrer og spør mammaen sin om en slikkepinne. Lydene av knitrende papir får meg tilbake til Nicaragua.

Resten av konserten bare koser jeg meg, selv om noen burde ha stemt instrumentene sine! Minnene fra konserter på St. Hallvard var sterke, og selv om det ikke var vår kjære Håvard Enstad som var solopianist på A-moll konserten, så var pianisten ekte St.Hallvard-vare! :D Han var akkurat litt for gammel til at vi gikk sammen, men det er det samme når man har felles kjente.. :) Også i Nicaragua da... Fremdeles litt omrømt av kveldens opplevelser.