reiseblogg

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Det er snart to uker siden Ingunn og jeg la ut på tur. Vi var spente og kanskje litt nervøse. Turen skulle gå helt til Mexico. Vi to alene og begge er like ustødige i spansk - på et kontinent hvor engelsk bare finnes i ord som princess, beautiful, bye og hello.

Turen begynte i Managua (hovedstaden i Nicaragua). Vi tok inn på et hostell ved siden av busstasjonen til Tica-bus som skulle ta oss til San Salvador (hovedstaden i El Salvador) dagen etterpå. Etter at alt var i orden med hostellet tok vi oss en tur på et av Managuas shoppingsentre. Jeg fikk meg nye sko og en skriveblokk, og Ingunn kjøpte nøkkelring og ny nesedobb. Vi drakk kaffe mocca (første på eeevigheter), var på iskald kino og så Parfymen (anbefales), og på Pizzahut etterpå.

Bussen nordover gikk tidlig neste morgen. 5 for å være nøyaktig. Tica-bus er kjent for å være veldig kald - har man air-con så skal man virkelig bruke det og. Vi pakka oss inn i de varme klærne vi hadde med, og sovna. Våkna på grensa mellom Nicaragua og Honduras hvor vi skulle bli sjekka. Passkontroll og gjennomtitting av all bagasje. Ingunn og jeg slapp unna bagasjetittinga, og det gjorde nok noen av de "vennene" vi hadde fått på turen og ...

På grensa mellom Honduras og El Savador ble jeg vekt av en canadisk backpacker som satt i setet foran oss. "I don't mean to scare you, but we have to walk..." Mente ikke å skremme meg? Jeg ble livredd, skjønte egentlig ingen ting. Jeg tenkte at det er nå jeg må beholde roen og være den verdensvante 23åringen jeg er. Vi gikk ut av bussen og forsto raskt at ja, vi må faktisk gå. Det sto biler, trailere og busser overalt, som blokkerte veien. Alex, en annen erfaren backpacker sa at nå gjaldt det å holde godt på verdisakene. Rundt oss var det mange innfødte som ville hjelpe oss med bagasjen ... Men Ingunn og jeg bare gikk på. Vi kom oss over grensa. Og der venta to tucktucker (trehjulsmotorsykler). Men det var bare plass til en i hver. Vi måtte skilles. Og det skreik inni meg: IKKE SKILLES, IKKE SKILLES!!! Men mannen på andre siden forsto ikke det, og jeg var for oppskaka til å få frem et eneste ord spansk. Så da havna jeg i tucktuck med backpackerne, og Ingunn med to latino-damer. Jeg tror Ingunn var litt roligere enn meg, men det var utrolig fint å treffes igjen når tuck-tuckene stoppa 5 minutter senere.

Og så var det å gå da. Køen var endeløs. Trailere på trailere sto stille og under dem lå sjåførene i hengekøyer. Jeg gikk i joggebukse og genser, og de nye skoa. Det var varmt, jeg hadde ikke vann og skoene gnagde. Etter vel en kilometer fikk vi tak i en ny tucktuck, og ble kjørt til enden av køen. Der fant vi oss en lokalbuss (eller erfarne Alex fant en), og så ble vi kjørt til nærmeste by. Der venta utallige innfødte med busser. De kranglet om å få kjøre oss videre, og vi ble dratt i alle retninger. Men det ente bra, og like før solnedgang sto vi på busstasjonen i San Salvador og ble dratt av noen andre i retning av en taxi. Og den taxituren har vært den verste taxituren jeg har vært med på. Mulig man alltid sier det i utenlandske storbyer, men makan til et svin, han må ha fått lappen i postkassa!

Natta i San Salvador hadde vi på et hotell over busstasjonen. Vi var glade for å kunne ta en dusj og slappe av igjen. Middagen hadde vi og på hotellet og det ble en tidlig kveld.

Neste dag var det opp igjen like tidlig. Turen skulle gå til Guatemala og derfra videre til Mexico. Bussen var fremdeles like kald. Og ute regna det. Typisk, for dagen før hadde jeg sagt til Ingunn at jeg savna at det regna om morgenen i Nica, at man aldri trengte å se ut av vinduet for å se hvordan været var. Men i San Salvador duskeregna det, og det regna støtt og stadig på veien oppover. Jeg ble litt dårlig i magen, og en liten stund vurderte vi å hoppe av bussen i Guatemala og drite i Mexico. Men jeg fikk et karamell av de nye "vennene" våre fra Managua-bussen, og etter litt søvn og gatorate på grenseovergangen, var alt i orden, og vi fortsatte opp mot Mexico.

Og på grensa til Mexico skjedde det noe spennende. Etter at vi hadde fått stemplene våre ut av Guatemala og inn i Mexico, begynte det plutselig å flokke seg mange mennesker rundt bussen vår. Med fotoapperat. Og så kom den en mann inn i bussen og begynte å rope opp navn. "Vennene" våre! Og en etter en ble de ført ut av bussen, godt holdt fast av to menn som venta på utsiden, og det ble knipsa bilder i hytt og pine. Inni bussen satt vi og skjønte ingen verdens ting. Helt til vi overhørte politimannen sa at de var narkotikasmuglere fra Nicaragua med falske pass. Et par dager etterpå kom Ingunn og jeg på at jeg hadde spist sukkertøy som de hadde gitt oss - mot magekvalme! Hehe! Men det var nok bare et sukkertøy, og de stakkars smuglerne gjorde nok bare hva de måtte gjøre for å få nok penger til å forsørge familiene sine her i Nica. Han yngste var bare 20 år!

Mexico var bra! Eller "bra"! Det var jo ikke en kjempestas by, men det var jo Mexico. Det var taco og quesedillas på annen hvert gatehjørne. Og det var utrolig annerledes enn resten av Latin-Amerika. Husene var fargerike, husene var nye, det var juggel overalt ... Og en fontene. Vi var 1,5 dag i Mexico og der kosa vi oss masse :) Jeg klarte å pådra meg en liten forkjølelse da... Jeje.. MEN jeg fikk 30 sekunder med varm dusj, om jeg sto heeeelt inntil veggen og lot vannet renne sakte nedover meg. Fy søren som jeg gleder meg til den første varme dusjen! Den første varme dusjen med hard stråle og som varer mer enn et halvt minutt.

Vi tok bussen fra Mexico tidlig neste morgen. Det pøsregna selvfølgelig, og jeg var redd det var gått troll i ordene mine. Det regna faktisk resten av turen vår! Vi vassa i elvene som oppsto i gatene, og spiste pannekaker og drakk appelsinjuice til frokost.

Antigua behager meg. Det er en by som ligger en times kjøretur fra Guatemala City. Vi tok taxi til busstasjonen og fant den rette bussen. Det høres kanskje ikke så spesielt ut, men Ingunn og jeg var veldig stolte da vi satt på den bussen. Hittil hadde vi klart oss gjennom grensa mellom Honduras og El Salvador, vi hadde opplevd "narkodramaet" i Mexico, vi hadde funnet Tica-bus i Mexico (vi kunne jo bare tatt en taxi, men vi tusla byen rundt og spurte oss fram), og vi hadde klart oss i Guatemala city. Men Antigua ja. Vi fant oss et lite, men koselig hostell. Bodde for under 30 kroner natta. Standarden var sådann og. Men det var mer en casa enn et hostell, og vi følte oss hjemme der.

Det tok ikke så lang tid før vi bestemte oss for å bli resten av dagene i Antigua. Egentlig skulle vi til en innsjø et par timer unna, men på grunn av min forkjølelse og Ingunns avtrappende bronkitt OG det dårlige været, så fant vi ut at det var smartere for oss å ha en fast base, og heller ta dagsturer ut av byen. Antigua er en mayaby, som ikke lenger er en mayaby, men en passe stor vestlig inspirert by. I begynnelsen syntes vi nok det var litt dumt at det var så mange turister der, men Guatemala kan ikke henge igjen i fortiden de heller, og være maya bare fordi vi vil at de skal være det. Så i Antigua finnes det gode resturanter med biff og bakt potet, koselige kaféer med ordentlig kaffe, amerikanske fastfood-kjeder, postkort (jeg har sendt hjem over 20 kort, håper noen får!). Og det beste med Antigua er at det er "kardemommeby" med koselige gater, fargerike hus, kirker og gamle ruiner. Og sentrum er veldig lite og man blir godt kjent på en times tid. Byen ligger i enden av en vulkan og hele atmosfæren er kjempekoselig.

Vi ble i Antigua i 4 netter. En av dagene var vi på dagstur til Chichicastenango som er en ordentlig mayalandsby. Hver tirsdag og søndag har de marked for turister (noe må de jo tjene penger på), mens de andre dagene er det omtrent bare indianere som ferdes i gatene. Indianerne kan lite spansk og omtrent like mye engelsk. Det sier vel egentlig noe om hvor lite spansk de kan. Det går mest i maya, som forøvring er et ganske artig språk :) Om noen spør meg hvordan det høres ut (det finnes 20, men jeg vet ikke hvilket jeg hørte), så skal jeg prøve å gjengi litt lyder :) Høres ut som en katt som prøver å få opp en hårball og en skurrende tv.

I Chichicastenango kjøpte vi litt julegaver på markedet, hadde guida tur i maya/katolikk-kirka og satt på resturant. Det var så utrolig kaldt til tider, og jeg gikk i slippers. Forkjølelsen ble ikke akkurat bedre, og det surkla ordentlig i brystet når jeg hosta. Det var deilig å reise hjem igjen etter et par timer (eller det var det ikke akkurat, for sjåføren tok forbikjøringer i både bakketopper og svinger, og det var tykk tåke mesteparten av veien).

Det er så mye mer jeg kunne fortalt. Om hvordan vi kjøpte et grovbrød til frokost som viste seg å være krydderkake, om da strømmen gikk på McDonalds i Antigua og alle begynte å skrike bortsett fra Ingunn og meg, og vakta løp mot døra og vi ble låst inne til strømmen hadde vært på igjen i 2 minutter, om den lille jenta med nisselue og pickup-en som var overfylt med bananer som jeg så på noen av bussturene, om gleden vi hadde av å se trehus i Honduras, om de stoooore fuglene som spiste en påkjørt hund, om den siste natta i El Salvador da hotellet vi skulle bo på var fullt og det vi fikk tak i var langt nede i sentrum, om hvordan jeg våknet av at jeg blødde neseblod og at det var kakerlakker på gulvet på badet da jeg gikk for å hente papir, hvordan en kakerlakk plutselig var i senga mi da jeg pakka ut da jeg kom hjem, om hvordan vi ble kjørt til feil Tica-stasjon kl fire om morgene og da vi endelig kom til den rette måtte vi sitte nesten en time på gata fordi kontoret ikke hadde åpna og vi lata som vi var gutter....

Utrolig mye. Men nå må jeg stoppe, for jeg er så sulten! Bilder kommer i et annet innlegg. Har prøvd å laste opp bilder i et par timer nå, men får samme error-svar.
Men jeg er hjemme, jeg lever, jeg har hatt det bra, og er ekstra klar for tur til Costa Rica og Cuba!